Kl. 0500 våkner jeg. Før 4 alarmer som var stilt på 0520. Kvelden før var jeg litt stresset. Har jeg pakket alt. Hvor mye skal jeg dra på i sekken. To par sko eller et par sko? Hvert gram blir nøye vurdert. Samtidig har jeg en voksende kul på halsen. Venstre øret er tett. Ørespyttkjertelen som skal opereres har blitt aktiv igjen. Passer veldig dårlig. Skal dette ødelegge løpet som jeg har trent for i månedvis? Søvn. Jeg må legge meg tidlig. Helst 2130. Skal tross alt løpe en helt arbeidsdag. Kroppen må være uthvilt. Men. Kona skal i selskap. De to eldste ungene er ikke hjemme enda og minstejenta får ikke sove. Klokka er 2245. Hun får beskjed om å gå legge seg igjen og ikke forstyrre meg. Jeg sovner vel rundt 24.00. Ikke helt etter planen.

Jeg står opp. Det er stille i huset. Kjenner på kulen. Kjennes bedre ut i dag. Det går nok bra. Havregrynet står i vann i kjøleskapet, klar for å kokes opp. Standard konkurransemat : havregrynsgrøt med kanel, banan og honning. Har fungert for tusenvis av atleter. Kåret til verdens sunneste frokost. Enkelt og greit.

Jeg går til vinduet og speider mot fjellene det løpet skal gå. Skyene ligger tungt, og det er regn i lufta. Været blir bedre har de sagt. Jeg satser på det.

0530. Havregrøten er spist, halv kopp kaffi. Ikke for mye. Kan bli dårlig i magen. Jeg får en ny idè. Jeg bruker bare en sykkeltrøye, den har tre lommer. Prøver det ut sammen med et vanlig drikkebeltet. Sitter ikke så bra. Forkaster det og går tilbake til sekken som fungerte bra i fjor.

0600 sitter jeg i bilen og klar for å hente 4 løpeglade i byen. 3 av dem har tatt turen helt fra Oslo. Turen går videre til Sandnes. To stk står og venter på Shellstasjonen. Bilen er nå full. 7 stk som skal utfordre seg selv litt ekstra denne dagen. Praten går løst. Alle er nok glade for at timevis med trening nå skal bli forløst i et av Norges hardeste Ultraløp. Alle vet at dette også krever en god psyke. Det kommer til å bli vondt. Uansett. Det er en meget postiv stemning i bilen. Alle har litt forskjellige meritter og løp å fortelle om. Vi deler litt erfaringer og opplevelser.  Det er kjekt å treffe mennesker som har samme interesse, løping i terreng. Ikke korte turer. Nei, det skal være langt. År etter år pushes grensene. 15 km var gjerne langtur før. Nå er det en kort tur plutselig.

Vi nærmer oss ferjekaien på Lauvvik. Det regner og skyene ligger enda lavt over fjellene. Minner meg om et annet løp jeg var med i. Samme været, men da satt jeg i en kajakk i fjorden vi skal løpe langs.

Vi går å henter startnummer og kart. Studerer kartet litt.

Oanes ferjekai. Her går starten fra.

Oanes ferjekai. Her går starten fra.

Vel over på andre siden dunker musikken fra store høytalere. Vi samler oss rundt i startområdet og viktig informasjons gis. Spenningen ligger i luften. De fleste er fornøyd bare de kommer helskinnet i mål. De mer erfarne løperne vil selvfølgelig prøve å vinne. Ut i fra startlisten har jeg forlengst funnet ut at jeg ikke har nok løp i beina til å vinne enda. Det blir nok også lenger ned på listen i år ,tenker jeg. Jeg vet ikke helt om leggen tåler over 6 mil eller om jeg har truffet på formtoppen. Det vet jeg etter 2 timer. Jeg begynner å småjogge. Det kjennes bra ut foreløpig.

Vi stiller oss opp. Ordføreren vil ha bilde sammen med oss. «Se ut som om dere er klar til å starte», roper han ut. Vi gjør oss klar og fotografen får bildet sitt.

Deretter stiller ordføreren i Forsand seg opp med startfløyten. Klar ferdig gå, tuuuut!! Løpet er igang. Jeg henger meg på i første pulje og registrerer at vi egentlig har en høyere fart enn jeg hadde planlagt. Det prates, og da er det godkjent fart tenker jeg, og forsetter. Det er et helikopter i luften som filmer oss. Jeg vinker med et smil.

Her begynner den virkelige utfordringen..

Etter 7 km på asfalt er det klart for å ta fatt på terrenget. Jeg rykker litt i fra for å komme alene inn på stien. Det går oppover og oppover. Vått, som forventet. Jeg prøver å finne en god rytme som ikke ligger i for høy pulssone. Det er viktig å ikke gå ut for hardt. La kroppen bli litt vant med terrenget før farten økes. Det er stor fare for å skli, slik at løpet kan ende brått og  for tidlig. Det vil jeg unngå. Jeg vil uskadd inn til Lysebotn. Der vil jeg spise og snakke med andre som er sprudlende glade for å ha klart det.

Ulvahyttå passeres på veien.

Ulvahyttå passeres på veien.

Mens jeg løper tenker jeg på terrenget jeg kommer til å møte, og ikke minst hvor mye snø og store elver som møter meg. Etter et god stigning, skimter jeg prekestolen fjellstue. Første delmål nådd. Når jeg nærmer meg ser jeg turister som gjør seg klar for en tur opp til Prekestolen. Jeg er der tidlig, og bra er det. Da slipper jeg å rope for mye. Jeg går fort oppover på det bratteste ,og løper når det flater ut litt. Hold høyre!. Det funker i sykkelløp, og det funker her også. Turistene vet muligens ikke hva hold høyre betyr, men de flytter seg ihvertfall.

Første gledespunkt. Prekestolen fjellstue skimtes lang der borte.

Første gledespunkt. Prekestolen fjellstue skimtes lang der borte.

Opp, opp, opp. Høy puls. Det er et veiskille på toppen. Høyre er Prekestolen og venstre er ned mot Bratteli. Der skal jeg. Teknisk krevende terreng nedover er kjekt, men ikke ufarlig. Det er glatt. Jeg holder på å gå på trynet flere ganger.

Jeg følger litt med på klokken og registrerer at jeg er noelunde i rute tatt i betrakning av forholdene er mye mer krevende i år enn i fjor. Jeg gleder meg litt til å komme til Songesand. Da blir det noen kilometer med vanlig vei. Litt pause for hodet.

Dette utsiktspunktet løp jeg forbi. Nydelig!

Men før det er det Bakken gård som skal passeres. Jeg nærmer meg bakken gård og der står noen og filmer. Jeg får med noen heiarop på veien. Vel inne på tunet møter jeg noen som slapper av i solen. Det ser herlig ut sier jeg til dem da jeg løper forbi. Jeg hører lyden av en saksofon og svinger hodet til venstre. Der står en kar og spiller nydelige toner. Idyllisk.

Det går nedover og det tyder på at jeg er på vei ned til lysefjorden. Kjenner at lårene får kjørt seg. Det svinger mot venstre og steinuren møter meg. Nå er jeg snart på Songesand. Jeg har sko med tjukkere såler i år og kjenner derfor ikke stenene så godt.

Ved Songesand får jeg vite at jeg ligger på 3.plass! Kjekt er det første jeg tenker. Da er det bare å stå på! Fyller flasken og løper videre. Det er langt igjen.

Ved sjekkpunktet etter 7 km stigning oppover, møter jeg på noen blide karer som skal registrere alle som kommer forbi. Startnummer 15 sier jeg. «Vil du ha litt Cola» , spør den ene. Jeg begynner å skru av korken, men tenker at dette tar for langt tid. Jeg løper videre og snur meg tilbake og sier at han kan gjøre klar noen glass til dem som kommer etter meg. Nå er det traktorsti et godt stykke oppover. Passer meg bra, men stigning kjennes mer og mer i lårene. Elven buldrer og gir beskjed om at det har vært mye snø i år. Etterhvert ser jeg en mor og en sønn stå der. Jammen har flyttet på seg en gang til. Først ved starten, deretter ved første platå opp til prekestolen, og nå her. Imponerende. Det kaller vi support! Lurer enda litt på hvor lenge de måtte stå der før mannen dukket opp. Ikke sikkert det var mannen de skulle heie på, kanskje de var «heiagjeng» for noen spreke damer?

Jeg «traver» oppover og mye vann møter meg. Ved siden av som en stor elv og midt i stien som en liten elv. Bena er søkk våte, men kjennes greie ut. Solen gjør at naturopplevelsen blir forsterket. Jeg ser snøen. Sol og snø er nydelig! Jeg er forsatt alene, men plutselig dukker to menn opp bak meg. Kjente fjes. Den ene er helt kjørt for han løp feil tidligere i løpet, den andre traff jeg svimmel for noen timer siden. Jeg trodde at han kanskje kom til å gi seg, men da trodde jeg feil. Han hadde kviknet til. Han løp forbi og forsvant. Han klarer ikke holde det tempoet inn tenker jeg. Planen blir å ta han igjen mot slutten. Det er mange kilometer og høydemeter igjen enda.

Jeg tar følge med han andre. Jeg kjenner at det begynner å røyne litt på. Får i meg mer vann og litt energibar. Tempoet går litt ned. Der kommer elven som ble nevnt på facebooksiden. Vi vader over med isvann opp til lårene. Kraftig strøm. Litt skummelt. Over på andre siden må issjokket «fordøyes» før ferden går videre. Jeg kjenner at kroppen våkner og begynner å sette opp tempoet. Jeg møter snøen. Sikkert positiv for slitne ben. Først iskald elv, så snø. Perfekt! Det gjelder å tenke positiv nå.

Det begynner å gå nedover igjen. Nedover på snø. «Slushsnø» som er dyp. Jeg trør nedi til lårene flere ganger, men kaver meg opp igjen. Ser frem og opp. Der opp skal jeg. Når jeg har kommet til siste matstasjon er mye gjort. Snøen slutter og tempoet  går opp. Det er et stykke til «mørdarbakken» starter.

DSC_0511 (1)

Kartet vi fikk utdelt. Kjekt å ha!

Jeg løper nedover fyljesdalen og det flater mer og mer ut. Det er forsatt vått og sugende. Nå begynner det å gå oppover. «Mørdarbakken» skal vinnes over. Nå er det ikke bare musklene i bena som teller. Nå må det mentale muskler også til! Jeg skyver på lårene med armene mine. Ekstra kraft trengs nå. Det blir brattere og brattere. Jeg har lyst å stoppe, men stopper ikke. Tempoet går naturlig ned. Jeg hører heiarop fra toppen i tillegg til informasjon om hva som venter meg på matstasjon. Alt for å holde motet mitt oppe. Takk til hjelperne i gult!

Vel oppe sier en mann at jeg ligger 7 min bak 3.plassen. Det kan gå tenker jeg og haster videre. Jeg registrere at nummer 5 står helt utkjørt lenger nedi bakken. Lårene kjennes overaskende friske ut, og jeg klarer å jogge videre. Jeg vet at det meste er nedover nå, men langtifra lett. Med 5 mil i lårene er nedover utfordrende nok! Det er et godt stykke i «berg og dalbane», det vil si med flere bakker, før det går nedover. Jeg øker gradvis farten, kjenner litt vondt i føttene. Helt som forventet. Ser på klokken at farten nærmer seg 4 min/km. Det er godkjent nå. Håper at det holder helt inn.

Jeg ser meg jevnlig tilbake for å passe på at jeg ikke blir tatt igjen. Samtidig håper jeg på at jeg ser en mann foran meg. Helst helt utkjørt. Nå ser jeg Lysebotn. Det er ikke langt igjen. Bare et par km til mål. Jeg kommer til skiltet der det står overnatting og kafe 1200 m . Jeg innser at det ikke blir noen spurt om 3.plassen. I fjor var jeg på gråten av glede for 4.plassen. I år hadde jeg en god sjans på 3.plassen. Jeg kommer i mål, synker sammen, ligger i gresset i noen minutter,  og blir gratulert med en god 4.plass.. Jeg stabler meg på bena igjen og går rett bort til matfatet. Tusenvis av kalorier må fylles på igjen.

Jeg oppsummerer raskt at dette var helt klart en bedre prestasjon enn i fjor. 1 min bedre tid tross meget tøffe forhold. Idag er det hviledag og kakespising. Fortjener det.

Endelig i mål . Det er alltid en glede å komme i mål!

Endelig i mål . Det er alltid en glede å komme i mål!

Takk til Willy Steinskog og hjelperne hans som arrangerer et fantastisk løp for oss som er litt over gjennomsnittet glad i å løpe. Uten slike ildkjeler hadde Norge ikke fått et slikt løp!

Takk til «mekanikerne» mine , fysioterapeut Eirik Børseth og Christer Robertson, Rafklinikken.