Løpet startet og jeg startet rolig tempo og lå på delt andre de første kilometrene, men tenkte at flere etterhvert ville løpe forbi. De første km var på asfalt og jeg hadde terrengsko i sekken. Da jeg kom til  terrenget satte meg ned og byttet. Flere løp da forbi og jeg trodde da at det minst måtte være minst10 stk. Jeg fortsatte løpe og kjente at kroppen fungerte veldig greit. Etter noen minutter traff jeg på et par stykker som jeg løp sammen med, men med friskt mot løp jeg i fra dem og fortsatte alene til jeg traff en til på vei opp til prekestolen. Sosial som jeg er så holdt jeg følge med han et stykke helt til vi kom til en bekk hvor vi stoppet for å fylle vann. Vannet smakte fortreffelig. Jeg løp videre, men han andre stod igjen for å  fylle drikkesekken. Jeg ble løpende lenge alene og ble tatt igjen av en når nærmet meg første matstasjon på Songesand. Da vi nærmet oss, traff vi arrangøren som sa at vi var på 5.plass! Da vi noen minutter etterpå traff nummer 4 og løp forbi han med veldig friske ben, steg motivasjonen min betraktelig. Jeg løp fra og kom først til matstasjonen. Topp 20 er hvertfall innen rekkevidde nå tenkte jeg, for jeg regnet med at «toget» kom etterhvert og tok meg igjen. Det var også 37 km igjen og mye kunne skje, men med friskt mot satte jeg avgårde oppover bakkene med lette ben. Så meg stadig tilbake for å se om noen kom bak. Ingen kom. Timene gikk og jeg lurte litt på om jeg hadde løpt feil siden jeg ikke så noen bak meg. De røde T-ene og skilt der det stod Lysefjorden inn på var gledespunkter hver gang jeg så dem. Jeg var på rett vei og alene. Da jeg nærmet meg siste matstasjon innså jeg at jeg virkelig hadde sjans på 4.plassen i et av norges hardeste ultramarathon i mitt første ultraløp! Men plutselig skimtet jeg en grønn trøye bak meg. Nå blir det kamp tenkte jeg!

Matstasjonen var en liten buffet med drikke, peanøtter og spekemat Det var også kjekt å treffe oppmuntrende damer som heiet på meg lenge før jeg hadde kommet frem. Jeg skiftet sko, tok tuten over på en ny flask grabbet noen peanøtter og løp videre. Fantastisk med skobyttet. Klokken viste at jeg hadde ca 17 km igjen og bena var fortsatt veldig friske. Jeg tenkte at når hoggger det snart til med kramper, men jeg klarte å holde et bra tempo og det beste av alt. Ingen kom bak. Etterhvert så gikk det bare nedover og jeg følte meg fortsatt som supermann og var i en komfertabel pulssone. Jeg begynte etterhvert å skimte Lysebotn og så på klokken som viste ca 10 km igjen.  Jeg ga gass og tenkte at hvis noen kommer bakfra så måtte de ha veldig friske bein for å løpe forbi meg. Jeg følte meg frisk og rask i kroppen, selv etter over 50 km. Plutselig så jeg et skilt der det stod 5 km igjen til mål. Klokken viste 10 km! For en glede!! Jeg satte opp tempoet ytterligere og etterhvert kom spontane gledestårer sprettende. Dette kan gå, dette kan gå! Håper ingen står langs veien akkurat nå var også tanken. Jeg tørket tårene kjappt og løp uten å merke noe til de 57 km som allerede var i bena. Jeg så på klokken og registrerte at farten var under 4 minutter per km! Forsatt ingen tegn til utmattelse. Nå var det bare 500 meter igjen. Ingen bak meg.  Yes! Jeg kjente meg fortsatt sterk og spurtet inn i mål, sank sammen. Gledestårene kom igjen, jeg klarte det umulige. Tiden ble den samme tiden som vinneren hadde i fjor, 6 timer og 46 min, 62 km -2500 høydemeter.

En umenneskelig god tid tenkte jeg da jeg gang på gang så på resultatlisten fra i fjor. jeg hadde mat med til 9-10 timer. At jeg skulle klare det samme tiden var utenkelig, men jeg klarte det. Jeg klarte det!

MortenDSC_0224

 

 , ,